Grunnet mangel på stabilt/intakt internett i Plankebyen har det blitt nada updates på det som skjer med teamet mitt. Vi har irritert oss ihjel pga internett som aldri funker på hoteller og campingplasser. Akkurat nå er vi på Hamresanden Camping i Kristiansand. Fastilitetene er meget bra – spesielt steamdusjen og boblebadet. Det kom ikke som et sjokk at nettet her også er like treigt som feita på joggetur….

Rask update fra lørdag til og med idag: Tvätt Jonte (Johan) ble superdrita på lørdag, vi blir stadig rakket ned på av forbipasserende på stand (fyldig info kommer), Lars ble 21 – som ble feiret med kake på morgenmøtet, vi har reddet mange barn, det er stille når Stine og Rebet.com ikke er tilstede, Tvätt Jonte hadde en nyse-strike på OVER 30 (!!!!) nys, Lars og Kalle kjøpte seg skateboard (fy fan…) og jeg stikker til Horten/Oslo på søndag.

Kör hårdt, folkens!

En ting vi har lagt merke til her i Fredrikstad er at innbyggerne har et par sære vaner i trafikken.

Som nevnt i forrige innlegg, kjørte jeg og Lars rundt i byen som noen iditoer i F-town for å finne frem til hotellet vi bor på. Trafikken i byen er heftig, spesielt i rushtiden. Dette fører naturligvis til “glidelåsprinsippet”. Det som fikk oss til å rynke på nesa var at alle – les: ALLE – som vi slapp inn foran oss i køen, nærmest jublet av glede da vi ga dem plassen foran oss. Det var ikke snakk om å gi oss et vanlig vink som takk for samarbeidet, tvert i mot! Euforisk lykkerus med brede glis og spastisk vinking var det vi fikk i “belønning” for dyden . “Kjempetrivelig” var Lars’ reaksjon.

Så kom kvelden, da vi skulle utforske Plankebyen. Nå var tonen snudd på hodet som feita på trampolinen. Det første som møtte oss da vi gikk over fotgjengerfeltet utenfor hotellet var en gretten kar i en stygg doning som tuta og veiva intenst med armene fordi vi gikk over veien. Ikke nok med det: etter å ha gått et stykke, gikk vi litt uti veien, uten at vi usatte oss selv, eller noen andre, for fare. Hva skjer? Joda – en idiot, som kjører i motsatt felt tuter og gestikulerer med armene som om det var 17. mai og nok en knusende norsk seier i MPG på en gang. Vi sliter litt med å finne ut hva som er årsakene til humørsvingningene til trafikkantene i Fredrikstad…

Ellers hadde Stine verdens blondeste gullkorn idag, på vei hjem fra stand; fyller man olje på biler!?? Say no more…

Denne bloggen skal i utgangspunktet handle om sommerjobben min og det som oppleves underveis. Jeg skal prøve å lure med meg Lars Andreas som skribent. Herved går startskuddet for denne bloggen;

Vi er endelig på plass i Fredrikstad, men turen nedover holdt på å bli en real bomtur. Etter å ha hentet bilen på hovedkontoret til Face2Face satte vi kursen sørover mot Plankebyen – trodde vi. Jeg stusset litt over at vi stadig nærmet oss Askim. Vi drog opp kartet (siden det er manko på GPS i bilene vi disponerer) og fikk bekreftet at vi var helt på tur. Det ble med andre ord en ufrvillig sightseeing. Når det er sagt, så er skiltingen til Fredrikstad ubeskrivelig dårlig.

Neste utfordring på lista var å finne hotellet. Vår kjære teamleader, Kalle, kunne fortelle at han stod rett utenfor kirken som er krypinnets nærmeste nabo. Han beskrev kirken som “teglfärget och med grönt tårn – det fins ochså en fonten framför kirkan” med sin karakteristiske Skånedialekt. Vi var tilfeldigvis rett ved en kirke som passet til beskrivelsen. Etter å ha kjørt rundt  i Plankebyen som noen idioter i 20 minutter, fant vi ut at det fantes en identisk kirke i byen. Begge kirkene har en fontene på fremsiden, har samme farge og grønne tårn. Eneste forskjellen var at krika vi fant hadde et tårn som var delt inn i tre deler. Hadde Kalle nevnt at tårnet til kirka han refererte til var spisst, ville vi muligens ha unngått bomturen, som blant annet sendte oss inn i et parkeringshus pga stengte veier og en drøss med enveiskjørte gater…

Vel fremme på hotellet fikk vi tildelt verdens minste rom. Bagen alene min opptar 1/4 rommets areal, og vi sover formelig oppå hverandre. Vi bestemte oss for å hilse på Stine og Rebecca (evt. med dobbel K), som hadde fått et rom som var dobbelt så stort som vårt. “Latterlig!!” var min umiddelbare reaksjon. Da den sterke følelsen av forskjellsbehandling hadde sunket, gikk samtaleemnet over til hva vi kan vente oss som promotører for Redd Barna. Stine sier at vi kan forvente oss å bli kalt ting som “tiggere” og “bedragere”, samtidig som hun legger til at det virker som folk flest har noe i mot veldedige organisasjoner, mens de slenger ukvemsord mot oss som promotører. Jeg kan ikke annet enn å si at jeg gleder meg til å oppleve folkene som jeg skal prate med i tiden fremover.

Vi er altså i gang, og forhåpentligvis vil jeg (og Lars?) komme med de regelmessige updates fra den heftige sommerjobben vår. Stay tuned!!